Familie og hverdagsliv
Da permisjonen nærmet seg slutten, spurte jeg svigermor om hun kunne passe sønnen vår. Svaret hennes traff meg mye hardere enn jeg hadde ventet.
Fortellingen er redaksjonelt bearbeidet fra et anonymt familiedilemma som har skapt stor diskusjon. Enkelte detaljer er endret, og illustrasjonsbildet viser ikke personene i historien.
Jeg trodde hun kom til å si ja
Jeg og mannen min hadde forsøkt å få kabalen til å gå opp i flere uker. Ingen av oss kunne jobbe hjemmefra, og vi trengte en trygg løsning da jeg skulle tilbake på jobb.
Sønnen vår var fortsatt liten. Tanken på å overlate ham til noen vi ikke kjente, gjorde meg urolig. Derfor virket svigermor som den beste løsningen.
Hun er glad i barnebarnet sitt, og jeg så for meg at de kunne få et enda nærere forhold. Samtidig ville vi få den hjelpen vi desperat trengte i en krevende periode.
Jeg ba ikke om en kveld eller to. Vi trengte fast hjelp mens vi var på jobb. Likevel var jeg ikke forberedt på svaret.
Så kom kravet om betaling
Svigermor sa at hun allerede hadde oppdratt sine egne barn. Hun ønsket ikke å begynne på nytt med faste dager, bleieskift og et ansvar som ville styre hele uken hennes.
Etter flere samtaler sa hun likevel at hun kunne hjelpe. Men bare dersom hun fikk 200 kroner i timen for hver time hun passet barnebarnet sitt.
Dette var betingelsene hennes
- betaling for hver time med barnepass
- ekstra betaling dersom vi hentet for sent
- barnevogn, bilstol, flasker og annet utstyr hjemme hos henne
Det første jeg kjente, var sinne
Jeg skal være ærlig: Jeg ble sint.
Det føltes som om hun satte en prislapp på forholdet til barnebarnet sitt. Jeg hadde håpet at hun ville ønske å hjelpe fordi hun var familie – ikke fordi hun kunne få betalt for det.
Samtidig kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg tatt tiden hennes for gitt? Jeg ønsket jo at hun skulle stille opp flere dager i uken. Det ville påvirke avtalene hennes, fritiden hennes og muligheten til å bestemme over sin egen hverdag.
Jeg klarte ikke å bestemme meg: Var hun urimelig – eller var det jeg som forventet altfor mye?
Barnehagen var faktisk billigere
Da jeg regnet på det, oppdaget jeg at en barnehageløsning ville koste mindre enn beløpet svigermor ønsket. Barnehagen lå dessuten nærmere hjemmet vårt.
Rent praktisk var valget derfor enkelt. Følelsene var vanskeligere. En del av meg var skuffet over at svigermor ikke ønsket denne tiden med barnebarnet uten betaling. En annen del forsto at fast barnepass ikke er det samme som et hyggelig besøk.
Når blir en familietjeneste en jobb?
Å passe et barnebarn en kveld iblant er én ting. Å være bundet til faste tider flere dager i uken er noe helt annet.
Hvis vi hadde ansatt en ukjent person, ville vi selvfølgelig forventet å betale. Men er det annerledes når personen er barnets egen bestemor?
Noen mener besteforeldre bør stille opp gratis når familien trenger hjelp. Andre mener voksne barn ikke kan planlegge foreldrenes tid som om den tilhører dem.
Jeg er fortsatt usikker på om det var pengene som gjorde meg mest sint, eller følelsen av at vi hadde helt forskjellige forventninger til hva familie betyr.
Hva ville du ha gjort?
Er det lov å bli sint når svigermor krever betaling – eller bør hun få betalt for å gi av tiden sin?
Del gjerne historien og hør hva venner og familie mener.