I en liten klasse med livlige barn satte læreren seg ned for å snakke om god oppførsel og etikette. Han tenkte at det ville være en flott mulighet til å lære elevene noe nytt. Etter å ha forklart hvordan man skal oppføre seg på middagsbesøk, stiller han spørsmålet til Mikkel:
“Mikkel, hva ville du sagt til en hyggelig ung dame hvis du måtte på toalettet?”
Mikkel tenker seg om et øyeblikk, før han med stor alvorlighet svarer: “Jeg ville sagt: ‘Vent litt, jeg må gå å tisse!’”
Klassen brøt ut i latter, mens læreren prøvde å holde seg alvorlig. “Ja, men Mikkel, man skal jo si det litt mer høflig!”
Mikkel smiler og sier: “Men læreren, hvis jeg er i ferd med å miste kontrollen, er det jo ikke tid til høflighetsfraser!”
Det var umulig å ikke le av Mikkel. Han hadde en egen måte å forenkle livet på, og det var nettopp det som gjorde ham så spesiell. Læreren innså at kanskje Mikkels direkte tilnærming ikke var så verst likevel; i en verden full av kompliserte regler, var det deilig å høre noen si det som det var.